Utviklingstraumer er en betegnelse for komplekse traumatiske belastninger* som skjer over tid tidlig i barns liv.

Det gjelder i særlig grad belastinger som preger omsorgsklimaet, som det å leve med vold eller overgrep i nære relasjoner. Begrepet viser til at belastningene inntreffer i utviklingssensitive perioder av livet, og at de er egnet til å forstyrre et barns utvikling.

For den forståelsen vi i dag har av utviklingstraumer, har nevrobiologisk forskning vært viktig. Forskningen indikerer at skremmende erfaringer bygger og styrker nevrale nettverk som trigger affekt, mens erfaringer med å bli trygget og regulert av en voksen (reguleringsstøtte) bygger og styrker nevrale nettverk som modulerer affekt. Den verste situasjonen for et barn er da å bli utsatt for gjentatte skremmende opplevelser og samtidig ikke få hjelp til regulere ned den frykten opplevelsene vekker. Det er dette doble belastningsforholdet – for mye av en negativ og for lite av en positiv stimulering – som kjennetegner utviklingstraumer. Konsekvensen blir ofte at stress-responssystemet blir hypersensitivt, slik at barnet lett opplever seg truet og kommer i affekt, samtidig som hjernens reguleringssystem blir underutviklet, slik at affekten kan bli overveldende og uhåndterlig for barnet. Slike konsekvenser vil sjelden avgrense seg til bestemte diagnostiske kategorier, men vil typisk gi reguleringsvansker på de fleste funksjonsområder som involverer affekt, atferd og oppmerksomhet.

 

* Komplekse traumer er et mer generelt begrep som refererer til langvarige og gjentatte traumatiske belastinger, også blant voksne